Drømmer om hjemmekontor

Jeg tror aldri det har vært klart formulert i hodet mitt, men jeg har nok sett for meg i alle år at jeg etter hvert skal ende i en jobb der jeg selv bestemmer. Ikke fordi jeg er noen sjef, annet enn min egen da, men fordi jeg har et sånt yrke der jeg ikke engang trenger å møte på et kontor. Kontoret kan jeg ha hjemme om jeg vil. Og jeg kan komme og gå. Jobbe om natten hvis jeg ønsker. Ikke jobbe på tre dager om det passer seg slik. Så plutselig kanskje jobbe natt og dag en periode, når jeg har ånden over meg. Jeg må ha trodd at jeg skal bli en slags journalist eller forfatter, for hvem andre er det som kan ha det slik? Kanskje de som spekulerer i aksjer og den slags, men det er jo helt utenfor min verden å i det hele tatt kunne tenke på noe slikt. Så ja, jeg må jo ha trodd at jeg skulle leve av å skrive. Og hvorfor har jeg trodd det? Jeg har jo egentlig aldri gjort noe for at noe slikt skal kunne skje. Da jeg skjønte at journalisthøyskolen krevde 7 i snittkarakter for å ta meg inn og at dette var en umulighet så la jeg fort den tanken bort uten noen større sorg. Jeg skriver aldri noe, bare inne i hodet. Jeg har hundre skrivefeil og grammatiske feil i de enkleste blogginnlegg. Men jeg har jo i det minste en blogg. Jeg liker å få ting ned på papiret. Men tror det kreves litt mer enn det for at man skal kunne leve av å skrive gitt, litt mer enn en glede ved å få tanker fort og gæli ned på papiret. Nå er jeg jo student, og studiene mine peiler seg etter hvert inn på estetisk teori og litteraturvitenskap. Så det er ikke utelukket at jeg kan skrive om dette en vakker dag. Men om så skal skje så må jeg nok gjøre noe for det. Lære meg å skrive for eksempel. Ha noe å skrive om. Og skrive det. Et eller annet sted der folk kan lese det. Ja det er mye som eventuelt må gjøres om min drøm om hjemmekontor og selvstyrte dager skal bli en realitet. Og misforstå ikke – drivkraften bak dette ønsket er ikke lysten på hjemmekontor og slappe dager i pysjen. I min fremtidige jobb er jeg nok også nødt til å komme meg litt ut blant folk, ellers vil jeg nok uten tvil bli gal. Men jeg har alltid sett det for meg, at jeg sitter der ved pc-en og skriver på noe mens resten av byen sover. Og at det er det som er jobben min, og at jeg jobber hardt med det. Men vi får se. Heldigvis har jeg vært så treig med å få ut fingeren at jeg kun så vidt har rukket å få studentstatus til tross for at jeg fyller 25 ved neste bursdag. Jeg har derfor ganske god tid. Selv om jeg egentlig ikke har det, siden jeg straks har to barn og dermed hundreogørten andre ting å foreta meg enn å planlegge hvordan hjemmekontoret skal se ut og hva jeg skal holde på med der. Men den tid den sorg, heldigvis er jeg ikke av den bekymrede typen. Hadde jeg vært det kunne jeg jo ikke valgt en slik utdannelse heller. Estetiske studier liksom, hvem har vel bruk for oss? Jeg bør vel være glad om jeg får lov å sitte på et kontor i det hele tatt. Jeg bør være happy om jeg får sitte i et kontorlandskap til og med.