Apropos takknemlighet

bilde fra dagbladet

I dag var en av de dagene hvor jeg gikk ut av barnehageporten om morgenen med en kjempegod følelse, og kanskje for noen merkelig; en følelse av takknemlighet. Heldigvis er det ikke så rent sjelden at jeg går ut av den porten med nettopp den følelsen. En takknemlighet overfor de som jobber der og gjør barnehagen vår til det den er. Hvorfor skal jeg være så himla takknemlig for en barnehageplass jeg betaler for og et personale som gjør det de er betalt for, lurer kanskje noen. Om du er hos tannlegen så går du ikke ut derfra i stor takknemlighet bare fordi tannlegen var profesjonell og ordnet det han skulle, fordi han ikke var skjødesløs, ufølsom eller inkompetent? Lettelse kanskje, om du som meg har litt tannlegeskrekk, men ikke ren takknemlighet? Samme hvor bekymret vi er for tannsettet vårt så kommer det ikke opp mot bekymringene vi har for våre barn. Før Jonas skulle begynne i barnehagen så hadde jeg vet litt av den samme angsten de fleste foreldre i samme situasjon har, bekymringer for at barnehagen ikke skulle møte de kravene jeg satte som en forutsetning for å overlate barnet mitt til andre. Kombinert med at jeg hadde lest litt for mange negative barnehagehistorier på diverse mammaforumer så gjorde det at jeg gruet meg, samtidig som jeg gledet meg. Og den første måneden var veldig klassisk, Jonas gråt når jeg dro fra ham og var desperat når jeg hentet han, og det var den eneste biten jeg så. Selv om personalet virket veldig hyggelige og forsikret meg om at han sluttet å gråte etter få minutter hver morgen og var blid resten av dagen så føltes det feil likevel. Gå fra sitt gråtende barn hos ”fremmede” liksom? Jeg måtte prøve å fokusere på at de tross alt ikke var fremmede, at de allerede kjente Jonas veldig godt – selv om jeg ikke kjente dem like godt enda.

Etter en måned med dårlig konsentrasjon på skolen fordi jeg bare hadde lyst til å dra for å hente Jonas så sluttet han plutselig å gråte når jeg dro om morgenen. Endelig, tenkte jeg – og kunne dra på skolen med en mye ”renere samvittighet”. Jeg sluttet å lete etter feil med barnehagen, og regnet med at Jonas trivdes. Bare en uke etter at han sluttet å gråte så begynte han å løpe barnehagepersonalet i møte og kunne ikke få klærne av seg fort nok for å delta i leken som foregikk i barnehagen. Endelig kunne jeg se hvilken fin barnehage han gikk i, hvor flinke og ålreite de som jobber på avdelingen hans er. Etter min mening balanserer de perfekt det å være engasjert og det å være avslappet. De tidligere nevnte skrekkeksemplene fra mammaforumer handlet om begge deler; verst var det selvfølgelig der foreldrene fortvilet kunne fortelle om forhold i barnehagen som fremsto som ren omsorgssvikt. Men historier om barnehagepersonale som på alle måter dikterte foreldrene når det gjaldt hva slags klesmerker de måtte kjøpe til barna, hva slags matpakker de skulle smøre osv. osv. syns jeg også virket litt skremmende. Først og fremst fordi jeg syns dette er opp til foreldrene, og at barnehagepersonalet bare skal komme med rettledninger om det er ting som er virkelig viktig eller om de blir spurt om de. Eks: Da det begynte å bli kaldt fikk jeg beskjed om at Jonas trengte tynne fingervotter/vanter, fordi det ikke nyttet med polvotter o. l som han hadde liggende, de små bare river dem av seg og klarer ikke å leke med disse vottene på. Dette var jo selvsagt noe jeg satte pris på å få beskjed om, klart jeg vil legge opp til at både Jonas og de ansatte kan trives når de er ute og leker og ikke måtte stresse med votter som er i veien eller faller av. Hadde de derimot lagt seg oppi akkurat hvilket merke votter jeg kjøpte og forkastet det ene votteparet etter det andre som for dårlig så hadde jeg syns det ble masete, og har lest om flere tilfeller der personalet har vært så unødvendig pirkete. Altså hadde jeg nok noen skumle forestillinger før Jonas skulle begynne i barnehagen. Men jeg vil understreke at jeg tror de fleste helt sikkert er hyggelige og flinke, men det er jo ikke slikt man leser om på forumer, ingen gidder å skrive innlegg om hvor ålreit alt er i deres barnehage. Bortsett fra meg, som gjør det nå da. Men ikke i noe diskusjonsforum.

I dag skulle småbarnsavdelingene på tur fra morgenen av, de var invitert til å se en danseforestilling for barn fra 0-3 år på Dansens Hus. Tror Jonas kommer til å storkose seg, han er veldig glad i dans. Det var med dette i hodet at jeg gikk ut av porten med takknemlighet. Da vi kom inn i garderoben i dag morges så fortonet situasjonen seg som det rene kaos for meg. Alle småbarna løp rundt, de voksne skulle kle på. Det er sjelden begge avdelingene med alle barn kles på i garderoben samtidig, så jeg har aldri sett dette før. Som sagt; det så kaos ut. Men de voksne er rolige og effektive, og før jeg vet ordet av det er alle påkledd. (Dvs. mens jeg kler på min ene gutt så har de kledd på hele hurven) Da bærer det ut, og de små plasseres i barnevogner som har tre og fire sitteplasser. Her vinker jeg hadebra til Jonas og går ut porten, mens jeg forestiller meg hvordan ting blir når de kommer frem til Dansens hus. Da skal alle småbarna ut av vognene, og trygt inn i dette dansens hus, der skal alle sikkert bli avkledd (de fleste hadde hele vinterdresser!) og så skal de samles der forestillingen skal være. Under forestillingen må de holde styr på at barna holder seg sånn passe i ro, i alle fall at ingen av dem bestemmer seg for å forsvinne. Så er det på med klærne etterpå, ut i vognene og tilbake til barnehagen, der alle barna skal serveres lunch.

Jeg blir svett bare av tanken. Men jeg er ikke det minste bekymret for at det blir stressende for barna, de voksne i barnehagen er jo kjemperutinert på å koordinere denne ungeskokken, så alt foregår uten synlig stress. Det jeg er takknemlig for er at de gjør noe ut av arbeidsplassen sin og ”arbeidsplassen” til barna. Ikke bare de pedagogiske lederne som har en utdannelse i og et ansvar for å legge opp et pedagogisk opplegg, men alle assistentene også; som rett og slett gjør at barnehagene går rundt og gir så mye av seg selv til barna. Det virket som om de hadde fått invitasjon fra dansens hus på veldig kort varsel, lappen om forestillingen og oppmøtetid i bhg kom først i går ettermiddag, og de måtte gå til en nabobarnehage i dag tidlig for å låne ekstra barnevogner. Likevel er det klart at de minste skal få dra på danseforestilling! Det finnes de barnehager som bare virker som en oppbevaringsplass for barna, der de voksne har syklubb dagen lang og gjør minst mulig. Heldigvis er det sikkert ikke så mange av dem.

Det virker kjempekrevende å jobbe i barnehage. Å jobbe der over tid uten å bli utslitt eller utbrent er beundringsverdig. Kanskje spesielt på småbarnsavdelingene, der sønnen min går. Her skal det også være et pedagogisk opplegg og en morsom og lærerik hverdag, i tillegg til at samtlige av barna trenger hjelp til stort sett alt fra å vaske seg, spise, kle på seg og skifte bleie. Jeg syns det er ufattelig at de ikke tjener bedre, både de med førskolelærer utdannelse og de ufaglærte. Med tanke på hvor viktig de er for hver eneste en av oss som har eller vil få barnehagebarn så er det faktisk helt skandale syns jeg. Og i tillegg ser det ut til at det er nok av annen gjerrighet som rammer dem; vår barnehage trenger sårt å renoveres – og etter hva jeg fikk med meg på FAU-møte så har det flere ganger vært foreslått at barnehagen har 3 alternativer; en totalrenovering, rive for å bygge nytt eller rett og slett bare rive. Ingenting av dette har blitt noe av, og nå har de fått 3 mill. til oppussing. Noe som er så langt fra hva barnehagen trenger, og som bare vil gi det en på møtet kalte ”overflatebehandling”. Barnehagen er jo synlig slitt både inne og ute, men det er også andre problemer som jeg ikke har helt oversikt over, blant annet er det svært gulvkaldt der. Dette går jo også på de ansattes arbeidsmiljø, og etter hva jeg har forstått er denne barnehagen en veldrevet barnehage som har holdt på i mange år, og som er kjent i hele Oslo for å ha dyktig personale og bra innhold. Hvorfor blir det da aldri prioritert å gi disse ansatte og barna et ålreit hverdagsmiljø?

Så altså; de ansatte i min barnehage sliter ræva av seg for barna våre og gjør en helt super jobb etter hva jeg kan se. De er en enorm del av barndommen for barn som mine; som begynner så tidlig i barnehage som i ettårsalderen og skal gå der frem til skolealder. Selvsagt er det utrolig viktig for meg at den hverdagen de får der er både trygg, spennende og hyggelig. Men de tjener dårlig og jobber i slitne lokaler med få midler; blant annet får de så å si aldri satt inn vikar før perioden på 3 uker hvor barnehagens midler skal dekke vikar har gått. De forsøker å sette inn vikar der det virkelig trengs mest og vil ikke drive avdelingene uforsvarlig, men det sliter jo på personalet som er på jobb når det ikke er nok midler til å sette inn vikarer som kan bistå dem når folk er syke. De som ikke er villige til å gjøre en så god og solid jobb under slike forhold burde jo holde seg unna barnehagen som arbeidsplass, det at de ansatte også fortjener bedre arbeidsforhold unnskylder jo på ingen måte de som sluntrer unna og gjør en dårlig jobb i å ha det daglige ansvaret for små barns hverdag. Men det er jammen ikke rart jeg er takknemlig da. Jeg sa til ped. lederen på foreldresamtalen at jeg var kjempefornøyd med alle tre på avdelingen, og håper hun brakte det videre. Når vi kommer til nærmere jul har jeg lys til å lage en julekurv med masse forskjellig godt i som jeg skal gi til de voksne på småbarnsavdelingene. De samarbeider mye og Jonas kjenner de voksne på den andre småbarnsavdelingen godt, så de fortjener også vår takk. De virker som flotte mennesker alle sammen og jeg føler meg helt trygg på dem alle når det gjelder å ta vare på mitt barn :)