Om barn og leseglede

Leste om barn og litteratur i dagbladet i dag, og det fikk meg til å tenke over et par ting som jeg egentlig ikke trenger å tenke så grundig over på en stund. Sønnen min har ikke mange bøker enda; for det første så blir de veldig fort ødelagt og for det andre er han svært fornøyd med å lese den samme boka hver eneste kveld. Han er 1,5 år, så dette har ingen hast. Men det er klart jeg vil legge til rette for og oppmuntre til leseglede. Jeg er kjempeglad i å lese, skulle ønske jeg hadde mer tid til det, og kan liksom ikke huske noe annet enn at jeg har vært glad i å lese. Jeg tror på mange måte dette har hjulpet meg litt i skolen, siden jeg har manglet både konsentrasjon, studieteknikk, engasjement og vilje og alt det andre. Jeg fullførte videregående som privatist i fjor, som 23-åring. Med andre ord har jeg ikke akkurat vært noen mønsterelev eller streber for å si det mildt. Jeg har gjort minst mulig så lenge jeg kan huske, men det har stort sett gått greit på prøver likevel. Ikke superbra, men greit. Jeg vet ikke helt hvem jeg skal skylde på, eller om jeg kan skylde på noen, fordi jeg har søsken som ikke nødvendigvis er/har vært slik som meg. Jeg tror kanskje ikke dette med lekser og skolearbeid ble veldig nøye fulgt opp hjemme, isåfall hadde jeg vel ikke kommet unna med å kun unntaksvis gjøre lekser fra barneskolen til videregående. Men som sagt har jeg minst en søster som har vært langt mer pliktoppfyllende, så det er nok mest personlighet inne i bildet. Jeg tror ikke jeg har vært den typen som syns det er ok å gjøre noe bare fordi jeg har blitt bedt om det. Og det må ha vært slik jeg oppfattet skolearbeidet? Jeg syns i alle fall ikke at jeg har vært lat i generell betydning. Jeg har hatt en del fysisk slitsomme jobber som jeg aldri har sluntret unna, og lider på ingen måte under manglende energi. En stund mistenkte jeg at jeg kanskje var ment for å gå noe yrkesfaglig, jeg følte at jeg var mye mer glad i det praktiske enn i pugg og skole. Likevel sitter jeg nå her med en påbegynt utdannelse innen noe veldig akademisk og lite matnyttig, og føler (heldigvis) ikke at jeg har valgt feil, enda ;)

Jaja.. Nå prater jeg meg bort. Det jeg ville frem til var dette med lesing, og hvordan jeg føler det har vært min eneste link til skole, utdannelse og akademia. Fordi skolesettingen og alt som følger med den har bydd meg i mot. Men jeg er glad i å lese, og jeg er glad i kunnskap - selv om jeg kanskje sliter litt med å få den til å feste seg ;) Derfor vil jeg forsøke å gjøre det jeg kan for at Jonas skal få et positivt bilde av skole og utdannelse ved å legge til rette som best jeg kan på begge fronter ; både arbeidsvanene og lesegleden må være på plass. Hvordan jeg skal angripe dette med arbeidsvaner og skolearbeid har jeg ikke begynt å tenke på engang, og det er leeenge til jeg trenger å tenke på det, heldigvis ;) Men automatisk har jeg gjort meg tanker om dette med lesing, og jeg håper at Jonas kommer til å bli glad i å lese. Jeg gleder meg masse til å lese for og med barna mine, og å kjøpe bøker til dem. Innlegget jeg leste i Dagbladet handlet om hvordan ny og god litteratur for barn og ungdom ikke når ut. Det ble påpekt at foreldre stort sett velger bøker de kjenner til når de er i bokhandelen og kjøper bøker til barna, og da velger de stort sett bøker de selv leste som barn.. Mens jeg leste dette måtte jeg innrømme for meg selv at jeg først og fremst hadde sett for meg at jeg og ungene skulle lese bøker som Brødrene Løvehjerte, Emil i Lønneberget, Heksene osv. Klassikere som jeg selv syns det blir koselig å få et gjensyn med.. Hadde egentlig ikke ofret en tanke på at jeg sikkert burde orientere meg litt når det gjelder hva som rører seg blant dagens barnebokforfattere, hva er nytt og bra? Som innlegget i Dagbladet sier så er det likt for barna som for oss ; vi ønsker oss oftest de nyeste romanene til Jul - og barna vil også ha sine samtidige. Kanskje har barnebokbransjen et problem når det gjelder å få formidlet ut informasjon om de nye bøkene for barn, men jeg skal når den tid kommer iallfall være flink og forsøke å oppsøke denne informasjonen selv. Tenk så mye bra bøker for barn som sikkert finnes, men som altfor sjelden blir lest! Å ta med barna i bokhandel og på bibliotek slik at de selv kan se på utvalget og finne titler og forsider som innbyr skal jeg også være flink til har jeg bestemt meg for. Men såklart - det blir nok obligatorisk høytlesning av Astrid Lindgren en gang i blant også, om ikke annet så for min skyld ;)

Det er jo absolutt ikke garantert at mine barn vil like å lese, og jeg vil på ingen måte tvinge dem til det hvis så skulle vise seg. Men for en leseglad som meg så er det liksom så vanskelig å forestille seg at dette ikke har med vaner og eksponering å gjøre? Jeg ser liksom for meg at det må være en stor sammenheng mellom det å være glad i å lese, og det å ha blitt lest for, introdusert for bøker osv i ung alder? Denne sammenhengen er helt sikkert påvist. Men det må jo også ha med fantasi å gjøre? Når jeg leser så forestiller jeg meg jo hele handlingen sanselig i hodet, automatisk. Er dette noe tillært eller medfødt? Er dette noe alle gjør med like stor letthet? Hvis ikke vil jo det være en stor årsak til at enkelte liker å lese og andre ikke. Dette kan jeg ingenting om, jeg bare lurer. Er ikke utelukket at jeg vil finne ut mer om det i utdannelsen min, som i det store og hele handler om estetikk, sanselig erfaring og litteratur :) Gleder meg til å lære mer, og det er gøy å endelig kunne si det om skolearbeid!